Hjem

LANDSMØTE
PÅ LILLEHAMMER

25. – 28. mai

Per Anders Nordengen

Standard for god gravferdsskikk
– Utdatert eller oppdatert?

INNHOLD

Innhold

  • 4 Leder
  • 5 Styrelederens hjørne
  • 6 Hacka av indiske nettpirater
  • 7 Om hackerangrepet i Valdres
  • 8 Overload – ny bok om sorg
  • 9 Kirkens selvopplevde «gravferdmonopol»
  • 10 Gravferdskostnaders stilling i dødsboet
  • 11 Reisebrev fra Cuba
  • 12 Navna minnelund kan gi færre gravminnesalg
  • 13 Først ute i Telemark som miljøsertifisert begravelsesbyrå
  • 14 Landsmøtet på LIllehammer - program
  • 15 Utvikling antall døde i 2016
  • 18 Møtekalender

Historisk tilbakeblikk
Et historisk bilde fra Lyngdal fra 1959 som viser utvikling i bransjen ogtransport av kisten etter seremoni.


6
8
11


Gravferdsnytt er utgitt av Virke Gravferd
Postboks 2900 Solli, 0230 Oslo
Tlf.: 22 54 17 00 // Faks: 22 56 17 00
E-post: virkegravferd@virke.no // vwww.virke.no

Utgivelser:
april, juni, oktober og desember

Layout/Design:
Sidsel Eide, Virke
Forsidefoto: Lillehammer iStockphoto

Trykk:
LOS Digital


*Gravferds Nytt er er produsert av et svanegodkjent trykkeri på papir fra bærekraftige kilder. Signerte artikler og innlegg står for forfatterens egen regning og er ikke nødvendigvis Virke Gravferds offisielle syn. Det samme gjelder annonser i bladet.

LEDER
Kirkelige begravelsesbyråer?
Kantor Olav Rune Bastrup har i en artikkel nylig tatt til orde for at kirken må ta tilbake regien for kirkelige gravferder, og at en måte å få dette til kunne være å starte kirkelige begravelsesbyråer.

Situasjonen er vel at kirken har regien for en kirkelig gravferd, men at rammene som er fastsatt for denne gudstjenestelige handling av noen pårørende oppleves som så stramme at de velger bort denne løsningen.

Vi ser at mange som velger en livssynsåpen gravferd ønsker mange av de kirkelige elementene, i tillegg til personlige innslag av tekster, sanger og musikk som det ikke ble aksept for i en kirkelig seremoni.

Begravelsesbyråene har som en av sine viktige oppgaver å legge frem alternativene for gravferd. Vi skal ikke legge føringer for pårørendes valg, men gi god informasjon om de forskjellige alternativene som gir grunnlag for et rett valg.

Kirken skal være Kirke, og gjennom det kunne forfekte sitt trosgrunnlag, sine ritualer og sin liturgi. Imidlertid kan det være et problem når Kirken ønsker å være folkekirke, og dermed favne «alle», også de som har sitt medlemskap i DNK, men som ønsker en begravelse «uten så mye Gud og Jesus». Jeg tror at byråene – og kirken – i større grad hadde hjulpet den ansvarlige for gravferden til å vise respekt for avdødes religion og livssyn – også mht gravferdsseremonien, dersom vi i enda større grad hadde pekt på alternativene som finnes, og konsekvensene av dem.

Kirken har mye å vinne på å være tydelig og raus; Tydelig på hva og hvem man tror på, og raus i møte med mennesker som både kan være sikre og mer tvilende i sin tro. Da kan man tillate at mye blir sagt, sunget og spilt i en kirke «for avdødes og de pårørendes regning», samtidig som Kirken kan være tydelig på sitt trosgrunnlag. Imidlertid oppleves det noen ganger at vi møter en kirke som er utydelig og stivbent; Utydelig fordi det inngås kompromisser rundt budskapet som formidles, og stivbent fordi man velger å opprettholde musikkformer som færre og færre relaterer seg til.

Et annet argument for at kirken burde vurdere å starte egne begravelsesbyråer var at kostnadene til gravferd kunne bli betydelige billigere enn de kommersielle aktørene. Erfaringene fra Sverige hvor det finnes noen kirkelige begravelsesbyråer viser at det ikke er noen forskjell mellom private og kirkelige aktører. I Norge har vi en prisforskrift for alle som driver salg av varer og tjenester, og i et eget kapittel for begravelsesbyråer finnes et oppsett for minimum- og maksimumspriser på gravferdstjenester som skal vise spennet i gravferdskostnadene i byrået. Denne oversikten ligger tilgjengelig på byråenes hjemmesider. Forskriften pålegger også å gi bestiller oversikt over gravferdskostnader i første kontakt med byrået. Det gjør at pårørende kan velge seremoni, omfang og kostnad innenfor de økonomiske rammer de ønsker.

Det finnes offentlige behovsprøvde stønadsordninger for gravferd. Og innenfor disse rammer kan det arrangeres en seremoni slik at alle kan få en verdig gravferd.

Om jeg avslutningsvis skulle driste meg til et råd til kantor Bastrup, måtte det bli å invitere til en dialog om hvordan kirken kan møte neste generasjon pårørende.


Hilsen fra
Gunnar Hammersmark,
Redaktør
Ansvarlig redaktør:
Gunnar Hammersmark
e-post:
gh@virke.no
Redaksjonskomité:
Gunnar Hammersmark
Tom Sletsjøe
Jan Willy Løken
Styret:
Tom Sletsjøe (leder)
Jan Willy Løken (nestleder)
Andreas Rustad Hansen
Olav Jørgen Berg
Vanja Grønhaug
Kristin Lian (vara)
Gunhild Melbø Tajet (vara)
Sekretariat:
Gunnar Hammersmark
Virke Gravferds etiske utvalg:
Ragnar Vigdal, Melhus Vanja Grønhaug, Bodø (vara)
Jarle Skjennum, Oslo
Ulf Jacobsen, Fredrikstad (vara)
Arnfinn Finmark, Stathelle
Kristin Lian, Oslo (vara)
Kvalitetssikringsutvalg:
Randi Borgen Mikalsen
Kristin Lian
John Haugland
Internett:
www.virke.no/gravferd
STYRELEDERENS HJØRNE
STYRELEDERENS HJØRNE
Vi vil vel ha et ord med i laget?
I skrivende stund har jeg lagt bak meg en Cubatur, med innhold av mye hygge, varme og sol samt kirkegårdsbesøk i Santiago de Cuba. Ekstra krydder i forbindelse med Cubabesøket var jo at vi akkurat blinket inn tidspunktet for Fidel Castros begravelse.

Foran meg har jeg en reise til Miami, hvor vi i tillegg til et besøk på «Miami Funer», (stor fagmesse) også skal farte litt rundt i Florida-traktene en ukes tid. Deretter gleder jeg meg til å delta på Virke Gravferd Nord-Norges årsmøte på Svalbard. Gode kolleger, sledetur, nordlys, isbjørn, god mat og drikke, fagpreik osv.

Vinteren og det vi kanskje kan kalle pre-vår har bestått og består av mange nye «saker», oppslag av forskjellig art, nye utfordringer osv.

Inn i vår ordbank har vi utvidet innholdet med nye ord: slik som Nettbyrå, og f. eks. ”direktare” (importert fra Sverige).

Den siste tiden har vi lagt mye tid og arbeid i å få klarhet i NAV sin håndtering av sitt eget regelverk og tungvinte løsninger: Her kan nevnes merking av transportrefusjoner, transport ved medisinsk obduksjon, urnetransport og transport i forbindelse med fjerning implantater.

Vi opplever at regler som finnes må spesifiseres, ikke bare for myndighetene selv men også våre medlemmer trenger en tolkning for å unngå misforståelser.

Alle disse «små» vedtaksendringene og oppfattelsen av dem legger stort beslag på tidsbruken i vår hverdag. Gunnar holder tak i sakene i forhold til dette og får nok i så måte sin tid til å gå.

Når jeg nå har nevnt Gunnar så har dere jo sikkert også fått med dere at han stadig oftere blir brukt som oppslagsverk og bidragsyter både i TV, radio og i den trykte pressen. Han får nok etter hvert mellomnavnet Wikipedia, den karen.

Spøk til side, dette arbeidet genererer at Virke Gravferd har den posisjon vi ønsker å ha. En klar, tydelig og ikke minst seriøs bransje.

Vi, i hvert fall vi på Østlandet, har også i den senere tid måttet utarbeide nytt anbud i forhold til Politiet. Transport til og fra Rettsmedisinsk er ikke lenger kun snakk om pris, (selv om prisvektlegges voldsomt), men det innebefatter også en del krav som ikke alltid er like enkelt å imøtekomme.

Det hadde vært interessant å utfordre etaten i forhold forskjellige ordlyder og betraktninger ved utarbeidelse av dette dokumentet.

– Jeg gleder meg til slutten av mai!

Da skal vi igjen samles og denne gang i Lillehammer. Jeg vet gjengen der oppe har store planer for at vi skal få et fantastisk opphold. Jeg besøkte lokalmøtet i Hedmark og Oppland i fjor høst og ble imponert av både bofasiliteter, arealet til utstillerene våre, underholdning, bekvemmelighetsinstallasjoner, trimrom, pool osv.

Vi skal stemme over sanksjonreglene på årets møte. For å drøfte og vedta et slikt reglement er vi avhengige av at dere har fordypet dere litt i saken. Gjør det nå hvis dere ikke har rukket det.

Det første dere skal gjøre når dere har lukket siste side av dette bladet, er å gå inn på nettsiden vår og melde dere på. Hva årets tema blir, kunne jeg selvsagt avslørt men for å pirre nysgjerrigheten litt kan du jo finne det ut selv

Jeg har meldt meg på og ankommer Lillehammer på to hjul sånn som jeg pleier

Dette blir kanon folkens!

Hvem som skal skrive neste leder skal avgjøres fredag 26/5. Kanskje blir det meg? Kanskje blir det en annen? Hvem vet? De som kommer til Lillehammer får vite det først.

Dette innlegget består av mange temaer. Mange av dem er det allerede sagt mye om. Kanskje riktig, kanskje galt. Mye av det omfatter fremtiden i vår bransje. Jeg får nok ikke lov til å bestemme alt. Men dere, jeg vil ha et ord med i laget. Jeg vil helst få lov til å presentere hva jeg kan uten at noe på forhånd har streket opp hvordan det blir, eller kan bli. Jeg vil ha et ord med i laget!

Jeg avslutter lederen denne gang med et lite visdomsord. Disse linjene er fra et dikt bestående av tre vers. Dere får det første her og de to siste på Lillehammer, hvis dere kommer.

Muligens dere er kjent med dikt og forfatter fra før, men uansett, dette diktet tåler noen runder.

Hvem sa, at dagene våre skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt, Og hver kveld, stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?


Hilsen Tom

Hacka av indiske nettpirater
Hacka av indiske nettpirater
Internettmarerittet vi ofte hører om, men som de fleste av oss bare «satser på» å ikke treffes av, har nå hardt ramma et av Valdres’ begravelsesbyrårer.
TEKST / FOTO: BEN ORMSTAD, JOURNALIST OG
WEBMASTER AVISA VALDRES

FAGERNES: Da daglig leder for Kampenes Begravelsesbyrå Innlandet, Jacob Håvelsrud Svarre, kom på jobb mandag morgen, lyste en stor plakat opp PC-skjermen hans. På engelsk sto det:

«Alle filene dine har blitt kryptert på grunn av et sikkerhetsproblem med PCen din. Hvis du ønsker å gjenopprette filene, send oss en mail til stopper@india.com.

Du må betale for dekrypteringen med Bitcoins.»

– Hackerne hadde låst alle dokumenter; word, excel, bilder, alle driverfiler. I tillegg kom de seg inn på en produksjonsmaskin i systemet som ikke var kobla til internett, men kun tilkobla min egen maskin via det interne nettverket, forteller Håvelsrud.

Alt arbeid siste 2,5 år borte

– Egentlig skulle produksjonsmaskinen som ikke var kobla til internett automatisk tatt backup hver dag, men det viste seg at dette ikke var blitt gjort på to og et halvt år! sier Håvelsrud, og forklarer skadeomfanget:

– Derfor har vi mistet alt arbeidet fra de siste to og et halv årene, som inkluderer salmeprogrammer vi sender ut til pårørende. Dette bruker vi som katalogoppslag, informasjon vi henter fram for kunder, og salmeprogrammene vi produserer til gravferdene.

– Og nå vil hackerne at vi betaler dem i Bitcoin (digital myntenhet som ikke kan spores) for å få tilbake filene, noe vi åpenbart ikke kommer til å gjøre.

Nøye på sikkerheten, men ...

– Hvordan de kom seg inn på maskinen min er ikke godt å si, for her på huset er det nok jeg som er mest kvass når det gjelder sikkerhet, påpeker Håvelsrud.

– Man må aldri trykke på ukjente linker eller gå inn på usikre hjemmesider, sider uten «logisk» ende på nettadressen, og i det hele tatt passe seg for all uvanlig nettaktivitet man ser!

Hell i uhell

De to andre gravferdskonsulentene Kjersti Kirkeby Ødegaard og Alicia Feuerherrn Sanne, sier cyberangrepet medfører noe ineffektivitet en stund framover, fordi alle maler må bygges opp på nytt.

– «Heldigvis» oppgraderer vi hele datasystemet vårt nå, samt at vi forbedrer IT-sikkerheten til nettleverandøren. Resultatet blir bedre, tryggere kvalitet og brukeropplevelse for våre kunder, sier Håvelsrud, og avslutter med et håp om at folk fokuserer mer på datasikkerhet for å unngå å rammes av lignende angrep via nettet.

«Hurtigtips fra Ben Ormstad:»

Bruk antivirus, ikke klikk på ukjente linker, ta backup av alt (også på ekstern disk), og lær deg mer om nettsikkerhet.

Om hackerangrepet i Valdres
Om hackerangrepet i Valdres
Mange flere tilfeller nå enn før – 10–15 Valdresbedrifter har blitt hacka siste året, i varierende omfang.
INFO FRA ANTON KLØVSTAD

Hackerne tar seg inn på maskinen f.eks via «trojanske hester» skjult i ukjente filer du laster ned eller tvilsomme linker du klikker på, åpne epostklienter, m.m.

Kundene kom til pornosider.

– I forrige uke skulle jeg sjekke hjemmesida til bedriften min, fordi jeg oppdaterte innholdet. Plutselig kom jeg ikke inn på den, men ble isteden sendt til en pornoside! sier Angelica Corneliussen, som driver foretaket HAC Design.

– Jeg fant ut at dette kun skjedde hvis jeg besøkte hjemmesida med mobilen, mens den fungerte normalt gjennom datamaskinen, forteller hun, og forklarer at hver gang hun prøvde å komme inn på sida på nytt med mobil, så ble hun videresendt til forskjellige nettsider; sex- eller gamblingrelaterte.

Lurte inn ondsinnet kode

– Heldigvis klarte forloveden min å rense hjemmesida for alle filene hackerne hadde lagt inn, sier Corneliussen.

– Etter nøye gjennomsøking fant jeg til slutt ut at hackerne hadde kommet seg inn i selve kontrollpanelet til serveren hvor nettsida hennes «bor». Derfra fikk de tak i .htaccess-filene, som blant annet kan konfigureres for brukertilgang, mappesikkerhet og videresending, forklarer forloveden, Ben Ormstad.

– Inne i disse filene hadde hackerne programmert inn lange remser med kode, som førte til at alle besøkende på hjemmesiden via mobil ble sendt til alternative, «voksne» nettsider.

Hvorfor hacker hackere?

– Det kan være hundre grunner til at hackere hacker, alt fra spenningssøking, opplevelse av kontroll, eller penger, sier Ormstad.

– I dette spesifikke tilfellet er det sannsynlig at de har «affiliate»-kontoer på sex- og gamblingsidene. De tjener da penger hvis folk melder seg opp. På den måten kan de hacke tusenvis av «vanlige» nettsider som da vil videresende alle kundene sine til disse alternative sidene - hvilket potensielt medfører at flere blir medlemmer der, og dermed tjener hackerne penger.

Nettsikkerhet = Alfa Omega

– Jeg hadde jo hørt at det «går an» å bli hacka, og tenkt litt på det, men stort sett antok jeg at det ikke kom til å skje med meg. Nå skal jeg derimot gjøre alt i min makt for å øke sikkerheten maksimalt overalt! avslutter Corneliussen.

TIL EIERE AV NETTSIDER

Har du eller bedriften din en nettside, ikke prøv å spare penger på å sluntre unna med nettsikkerheten - få utvikleren din til å implementere gode løsninger.

Ha komplekse brukernavn og passord; f.eks passord som inneholder både store og små bokstaver, samt tegn (!?$@<#, etc.).

Søk opp info og lær deg mer!

OVERLOAD - ny bok om sorg
JOHN SYLTE, SOKNEPREST I VESTNES, I SAMTALE MED AUDBJØRG GJERDE LIPPERT
OVERLOAD
- ny bok om sorg
John Sylte legger i disse dager siste hånd på verket på en bok med arbeidstittel Overload. Temaet er sorg. Det er Forlagshuset i Vestfold, Forglemmegei forlag, som står for utgivelsen. Boken vil etter hvert kunne kjøpes i alle landets bokhandlere og på nett. Sylte har tidligere utgitt boken «Troens mangfoldige hverdag ».

Boken vil egne seg både for ungdom og sørgende generelt i tillegg til alle som blir berørt av et dødsfall. Boken er en sjangerblanding. Den er delt inn i seks kapitler som starter i fiksjon der vi møter hovedpersonen Morten, som mister faren sin. Vi følger utviklingen fra dagen det skjer, til det i slutten av boka har gått noen måneder. I siste del av hvert kapittel henvender forfatteren seg til fagpersonale og andre som vil støtte dem som gjennomgår de ulike fasene Morten befinner seg.

Forfatteren er sokneprest i Vestnes, er gift og har tre barn. På fritiden driver han kampsport og er instruktør der. I tillegg til å ha arbeidet som prest i ti år, har Sylte også vært ansatt innen sikkerhetspsykiatrien på Dikemark sjukehus i seks år, ett år i full stilling, fem år i deltid. Her var han miljøterapeut, i en avdeling som jobbet spesielt med vold- og aggresjons-problematikk. Samtalen var viktig i behandlingen. I disse samtalene blandet pasientene ofte inn Gud eller tekster fra Bibelen som de definerte inn i egen livssituasjon. Uttalelsene var ikke nødvendigvis psykotisk «bablespråk», men tanker pasientene var opptatt av. Som prest kunne han gå inn i disse problemstillingene og tekstene.

Dessuten utdanner han seg nå videre innen psykotraumatologi. Spesialist i psykiatri, Are Holen, holder forelesninger i faget i København, så Sylte må reise dit på forelesningssamlinger. Han blir ferdig til høsten. Tanken bak metoden er å få sorgopplevelsen til å bli en integrert del av seg selv, slik at en kan komme seg videre i livet.

I boken møter vi presten Knut som ser det som sitt ansvar å følge opp Morten den første tiden. Som prest går han sammen med ham gjennom «Mørkedalen». Men presten møter også kameraten til Morten, Ask. Slik får vi også synsvinkelen på dem som står utenfor. Også mellom dem blir det samtaler, og leseren får innblikk i hvor vanskelig det også er å ha dette ståstedet: usikkerhet, ubehag med gråt og sterke følelser, frykt for å si noe dumt. Presten er den som må tåle å være der den andre er til enhver tid.

Boken har enkelt språk, slik at den lett kan leses av ungdommer også. Vanskelige ord blir forklart.

Vi forlater boken og spør litt om Syltes erfaringer innen sorgarbeid. Hva kan du som prest gjøre for den som er i sorg?

For meg har det vært viktig å gi best mulig informasjon til dem som sitter igjen. Det er spesielt viktig ved brå og uventet død, for i en slik situasjon vil det alltid være mange spørsmål som melder seg. En må kunne besvare Hva? Hvorfor? Når? Hvor? så godt det lar seg gjøre. En må informere om sjukehus, politi, begravelsesbyrå og hva det måtte være. En må være profesjonell og samtidig praktisk, med andre ord en «profesjonell kaffekoker» som de sa på Det teologiske fakultetet da vi hadde om emnet der.

Greier du som prest å gå inn i sorgen?

En greier vel aldri å gå helt inn i andres situasjon, men for meg er det vanskeligste jeg gjør, å gå med et dødsbudskap. Noen ganger har det vært så tøft at det var så vidt jeg klarte å fortsette. Det var spesielt i begynnelsen, men jeg kan bli rystet i dag også. For meg har det vel vørt tøffest når døden rammer barn og unge, som jeg da lett sammenligner med mine egne. Det er viktig for meg å være nær og til hjelp så lenge det er ønskelig. Jeg ønsker å være en støtte i «mørkedalstiden». Det vil variere fra situasjon til situasjon hvor mye og hvor lenge det er ønskelig. Samtalen er et viktig redskap her. Ofte følger jeg de berørte gjennom lang tid, til noen lyspunkter etter hvert dukker opp, og livet igjen kan leves, selv om det aldri blir som før. Arrene etter såret vil være der.

Det er vel forskjell på sorg? Om det er ventede dødsfall? Om det er eldre som dør? Eller om det skjer mer sjokkartet?

De som opplever sjukdomsfasen først, er selvsagt mer forberedt enn de som opplever et plutselig dødsfall. De får jo den traumatiske sjokkfasen i tillegg, en opplevelse som ofte setter folk helt ut i og med at den kommer som en smell. Men samtidig tror jeg at mange lider under det vi kan kalle undervurdert sorg. Et eksempel her kan være en pårørende som sitter tilbake etter en gammel mor. Da tenker en vel helst at dette er naturlig, at en må være takknemlig for tiden en har hatt, og så gå videre. Men er den gamle moren den eneste nære relasjonen, kan tapet kjennes tungt også da. Det samme gjelder død i mors liv. Hvorfor sørge over en du aldri møtte? vil kanskje noen si. Du må bare «komme deg opp på hesten igjen» og dra videre. I slike tilfeller blir ofte styrken av sorgen undervurdert.

Som prest må jeg prøve å sense hvordan det er for hver enkelt, se helheten. Jeg prøver å ikke sammenligne. Uansett hvordan det er, føler jeg meg aldri uberørt av sorgen.

Presten er også sentral under begravelsen. Det er lett å tenke at dette har han vært med på så mange ganger, at det kan vel ikke lenger gjøre særlig inntrykk.

Jeg opplever det absolutt ikke slik. Selv om en må utvise profesjonalitet, er det ofte en stor belastning å lese minneordet over den døde på vegne av de pårørende, for en treffer borti egne følelser også. Da må jeg ha fullt fokus slik at minneordene kan høres høyt og tydelig. Etter hvert lærer man seg teknikker for å «ta seg sammen».

Men det er vel ikke bare du som prest som følger opp dem som er i sorg? Jeg tenker på kommunale kriseteam. Andre kirkelig ansatte. Familie. Naboer. Arbeidskolleger. Vanlige folk.

Nei, som du sier, er mange involvert. I det offentlige er vi et team som består av ulike fagfolk. Her har vi hver våre roller alt etter som situasjonen er. Den første tiden er jo også begravelsesbyrået inni bildet, og jeg har god erfaring med samarbeidet med dem som jobber der. Også de stiller opp for de sørgende de første dagene. I tillegg til presten er diakonen sentral i oppfølging av de etterlatte fra kirkens side. Dette med samtalen mener jeg er svært viktig. Mange kan føle at de har «rare» tanker som de nesten er redd for å nevne. Da er det viktig å gi trygghet også i følelsen av rare tanker. Få dem ut gjennom å snakke om dem. Selv «sjuke» tanker trenger å bli hørt.

Vet folk flest hvordan de skal møte de sørgende? Bør en skille mellom det private og offentlige rom?

Et vanskelig spørsmål. Ingen er vel utlært, for folk er så forskjellige, og behovene er også så forskjellige. Mange er redd for å gå ut, orker ikke møte omgivelsene, er redd for å knekke sammen. Da føler en seg gjerne blottlagt og ubekvem. For noen kan det nok da være bedre å få en SMS, en visitt eller blomster på døren. En må så godt en kan la den sørgende styre dette, se an situasjonen, noe som selvsagt ikke er enkelt. Andre vil jo mer enn gjerne få medfølelse også i det offentlige rom. Sorgen oppleves helt ulikt fra person til person. Det er jo dette som gjør det så komplisert for alle parter.

Den som har mistet noen, kommer vel ofte i en slags identitetskrise. Vet ikke helt hvem en er lenger. De som har vært par, blir single, et barn blir mor- eller farløs, i verste fall begge deler. De som mister et barn, kan bli barnløse. Har presten noen hjelp å gi i denne situasjonen?

Dette er en svært sårbar fase. En må jo så å si finne veien videre på nytt. I boken føler Morten at vennene ikke forstår. De går ubekymret videre i sine liv, mens han sitter igjen med en sorg som omtrent river ham i stykker. I perioder skyr han dem. Føler seg ensom. Ask på sin side er usikker, vet ikke hva han kan si og ikke si til vennen sin.

Hva med den døde? Skal den døde nevnes? Eller er det en del av det å dø, at du ikke lenger nevnes? At du overgir plassen til dem som lever?

Mange er nok redd for å nevne den døde, er redd for at det kan smerte den som er i sorg. Mitt inntrykk er vel at de sørgende ofte ønsker å snakke om den de har mistet. Men her må en vise skjønnsomhet. Finne en riktig anledning. Selv om vi har mistet en kjær, så er denne personen fortsatt en veldig viktig del av oss. Og den tiden vi fikk sammen, den fikk vi – så hvorfor skal vi ikke snakke om den? De sørgende sitter igjen med mange tanker og minner, og det kan gjøre godt å dele dem med andre. Selv om noen dør, så blir de ikke glemt av den grunn. I boken tas dette temaet også opp. Ask er redd for å skape sterke følelser hos Morten, ved å snakke om faren, slutter John Sylte.

Jeg ønsker lykke til med siste finpuss på boken og gleder meg til å lese den. Dette er et tema vi alle vil bli berørt av på en eller mannen måte, og det kan være fint å lese tanker andre har gjort seg om emnet.

Kirkens selvopplevde «gravferdsmonopol»
Sosialantropolog og faglig leder for personlige gravferder i Fonus Begravelsesbyrå, Eivind Eggen.
Kirkens selvopplevde «gravferdsmonopol»
Olav Rune Bastrup, hovedtillitsvalgt for kantorene i Oslo, rykket på torsdag ut med en anmodning om at kirken skal starte sine egne begravelsesbyråer. Målet med dette skulle være å ta tilbake regien i kirkens gravferder. Basert på responsen han fikk innad i egne rekker er det vanskelig å anse dette som et reelt forslag. Det er dog bekymringsverdig når en sentral kirkelig ansatt rykker ut i offentligheten og avdekker en så manglende forståelse av ansvarsforholdene i en gravferd.
TEKST: EIVIND EGGEN

Bastrup anklager begravelsesbyråene for å ha tatt over «regien» i begravelsen. Han siteres så på at «Kirkeansatte blir på sin side passive tjenesteleverandører på bestilling fra byråene.» Dette avslører en sviktende forståelse av relasjonen mellom byrå og pårørende. Byråene har ikke eierskap til gravferden og dermed heller ikke regien. Gravferdsloven, som er på vei inn i sitt tjuende år i nåværende form, gjør det helt klart at det er de pårørende som eier retten til å forsørge gravferden. Med dette følger retten til å velge seremoniform. Seremoniens innhold er så en sak mellom de pårørende å seremoniledere. Om kirkens ansatte blir passive tjenere, så er det altså på sine medlemmers bestilling, ikke byråenes.

Vi i Fonus begravelsesbyrå rekrutterer ikke konsekvent ansatte med høyere musikkvitenskapelig kompetanse. Det er vi helt klare på. Vi har allikevel godt kompetente medarbeidere som hver dag gjør sitt ytterste for å veilede og hjelpe etterlate. Når vi får spørsmål som går ut over vår kompetanse nøler vi ikke med å henvende oss til rette fagfolk. Vi samarbeider daglig med musikere og organister om å gjøre seremoniens ramme så fin som mulig. Vi legger også mye arbeid i å ha et godt tilbud til de som ønsker seremoniledelse utenfor kirken eller Human-Etisk Forbund. Ved siste telling ønsket over 8% av de som benyttet seg av våre tjenester en slik seremoniform. Her har det vært en merkbar øning i senere år.

Den trosmessige sammensetningen i landet er i endring. Nordmenn praktiserer i økende grad sitt livssyn utenfor rammene som settes av de etablerte tro- og livssynssamfunnenes. De fleste ønsker fortsatt en samling ved livet slutt og gravferdslovens første paragraf tilsier at «Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn». Når stadig flere også ønsker en gravferd som i størst mulig grad gjenspeiler den avdøde gjør disse endringene seg synlige. Dette kan ende opp i konflikt med kirkens alminnelige bestemmelser for gravferd, som sier at gravferden er en kirkelig handling av gudstjenestelig karakter. Vårt mål å kunne tilby en likeverdig seremoniform, også for de som ikke føler seg hjemme noe annet sted. For så å bli beskrevet som «så kommersielt føyelige at de er i stand til å tilpasse sin svada enhver tenkelig situasjon» er skivebom – både ovenfor de etterlatte som benytter seg av en slik tjeneste og oss som tilbyr den.

Mer enn noe avdekker Bastrups innspill en ukultur jeg som sosialantropolog opplever at gjennomsyrer gravferdsfeltet. Selv med de beste intensjoner for de sørgende er det her mange som tar fullstendig galt av sted: Et ektefølt ønske om å skape verdige gravferder fører til at ens egne skjønnsmessige vurderinger tar form av absolutte sannheter. Fremfor å ta de pårørendes ønsker på alvor ender de da opp med å skulle verne dem mot nye og uante «onder». Minnesider på internett, bildefremvisning i gravferder, askespredning og populærmusikk er bare noen eksempler jeg har sett beskrevet som slike potensielle «onder» i sorgprosessen.

Jeg ønsker ikke å bestride kirkens råderett over egen liturgi. Jeg vil heller sette spørsmålstegn ved hvorvidt denne gjenspeiler den kulturelle rollen gravferd har for de pårørende. Vi som planlegger gravferder hver dag opplever at de pårørende ønsker at den avdødes siste hyllest skal gjenspeile livet som er levd. Når de velger andre utrykk en kirkens for å oppnå dette er det ikke opptil oss å bestride deres vurdering.

Gravferdskostnaders stilling i dødsboet
Gravferdskostnaders stilling i dødsboet
Hvilken prioritet har gravferdskostnadene i forhold til andre kostnader og hvilket ansvar har arvingene?

Utgangspunktet er at den som bestiller tjenester hos et byrå vil være avtalerettslig forpliktet til å dekke kostnadene og dersom annet ikke er avtalt vil dette normalt falle sammen med ansvaret om å sørge for gravferden.

Dersom vedkommende ved bestillingen gir beskjed om at det er andre som helt eller delvis skal betale regningen bør byrået få en aksept fra disse på forhånd. Jeg mener at byråene er tjent med å anvende de alminnelige avtalerettslige regler så langt det lar seg gjøre.

Hvilke muligheter har byrået dersom kravet ikke gjøres opp i henhold til de inngåtte avtaler? For det første kan byåret forfølge kravet på ordinært vis ved innkasso eller dersom det er bestridt ta ut forliksklage.

Det andre sporet er å forfølge kravet mot arvingene. Grunnlaget for dette er at arvingene er ansvarlige for at boets og avdødes forpliktelser dekkes innenfor rammen av boets midler. Dette innebærer at dersom den som har bestilt gravferdstjenestene ikke gjør opp for seg kan byrået forfølge kravet mot arvingene.

I insolvente boer vil det ikke være nok midler til å dekke gjelden. I hvilken rekkefølge (eller prioritet) skal gravferdskostnadene dekkes i forhold til annen gjeld? Det fremgår ikke klart av skifteloven eller andre regler hvordan spørsmålet løses, men det er likevel en fast og langvarig praksis for at begravelsesomkostningene dekkes før annen gjeld. En slik regel støttes også av reelle hensyn. Det er både fra en praktisk og etisk synsvinkel i samfunnets interesse at enhver person sikres en gravferd. Prioritetsrekkefølgen er slik:


  1. Gravferdskostnader
  2. Skifteomkostningene og annen massegjeld
  3. Prioriterte kreditorer
  4. Uprioriterte kreditorer

Merk at det kun er rimelige gravferdskostander som kan dekkes før annen gjeld. I juridisk teori vises det til at tingretten normalt godkjenner gravferdskostnader opp til kr 50 000. Beløp høyere enn dette vil normalt ikke ha prioritet foran skifteomkostingene.

I noen tilfeller kan deler av fakturaen bestrides, for eksempel utgifter til minnesamvær. Dersom den som står ansvarlig ikke sørger for å betale regningen og det ikke aksepteres at disse utgiftene i sin helhet belastes i boet, kan regningen sendes samtlige som har påtatt seg gjeldsansvaret som arvinger i forhold til purringer/inkasso. Det må være arvingenes ansvar å mene noe annet overfor hverandre. Under et offentlig skifte vil denne utgiften stort sett alltid bli betalt av boet.

Reisebrev fra Cuba
Kirkegården i Santiago. I «Pyramiden» ligger brødrene Bacardi.
Reisebrev fra Cuba
Uten å gå igjennom hele Cubas historie, vil jeg ta dere med på et lite reisebrev som viser noe av det min kone, Anne Ragnhild og jeg, opplevde i Cuba i november i fjor. Med sommerlig bagasje, gode solbriller og en hatt mot sola, hadde vi høye forventinger om karibiske rytmer og atmosfære – og ikke minst et håp om at en og annen Mojito skulle lande i våre hender i et relativt usynkront tempo.
TEKST OG FOTO: TOM SLETSJØE

Foran oss lå et cruise som skulle ta oss rundt hele øya med stopp i flere av Cubas byer, samt en liten avstikker til Montego Bay på Jamaica.

Turen startet i Havanna, hvor skipet ventet på oss. Mange Buena Vista-toner ble slynget ut på hvert eneste gatehjørne, store tunge sigarer ble rullet og røkt av både menn og kvinner. Det er ingen kjønnsdiskriminering når det gjelder rum og sigarer! Cubaneren lever i sitt eget tempo og har skuldrene helt nede på bakkenivå.

At Cubas mektige mann, Fidel Castro, skulle forlate jorden akkurat da vi var der, satte nok en brems på for de musikalske opplevelsene og gjorde muligens Mojitoinntaket noe mer begrenset, men å oppleve noen av landets ni sørgedager var en veldig spesiell opplevelse. Fokuset på oss turister var vekk - det var Fidel som var i sentrum. Under det fire timer lange sørgearrangmentet var vi i nærheten av Revolusjonsplassen, som var gjort i stand til alle de inviterte statsoverhodene. Cubas egne storheter og kulturformidlere var på plass.


Gatelangs i Havana

Vi var på armlengdes avstand til mange storheter fra «vennligsinnede» land, som Venezuela, Qatar og Canada. Ingen sikkerhetsvakter var å se, men det ble nok fulgt med fra krokene allikevel. Qatars sheiker bodde på samme hotell som oss, muligens i litt større rom enn vi hadde.

Dagen etter Fidel Castro døde, avla vi et planlagt besøk på kirkegården i Santiago de Cuba. Arbeidet med Fidels gravsted var allerede påbegynt, skjult bak presenning. Hver halvtime marsjerte vaktstyrken forbi. Paraden gjorde sine militærbevegelser foran Jose Martins gravsted to ganger i timen, hele året rundt.

Castros urne ble sendt på «hyldningstur» rundt hele øya, før den ble satt ned i gravstedet. Urneferden benyttet samme reiserute som Fidel brukte under sin seiersferd etter å ha overvunnet Batista i 1961 (man kan jo lure på hvordan Cuba hadde sett ut dersom ikke Fidel hadde endret historien).

Hva som nå skjer med Cuba er spennende. Hvor lenge lever Raoul, Fidels bror? Hva planlegger generalene? Hvilke land ser med interesse på Cuba? Hvor åpent vil dette spennende landet bli?

Det vil tiden vise. Vi hadde en fantastisk opplevelse i dette anderledeslandet.

Æresvakter fra Regjeringsgarden.
Det flagges halvt over alt.
Gravstedet til Jose Martin (folkehelt).


La Catedral de Santiago de Cuba.
«Sørgebordet» i hotellobbyen.
Fidel Castros gravsted.
Sletsjøe med følge i «Cubacar».
Navna minnelund kan gi færre gravminnesalg
– Dagens generasjon går ikke så mye på kirkegårdene som før, så jeg tror tilbudet om navna minnelund gjør at vi får gravlunder som er bedre vedlikeholdt, sier Lars Erik Svanholm, daglig leder i Svanholm Gravferd. Foto: Svanholm Gravferd
Navna minnelund kan gi færre gravminnesalg
– Vi har merket at Trondheims navna minnelunder er fantastiske gravsteder. Flere familier kommer til oss og sier de velger kremasjon fordi de ønsker det eller det gravstedet. Som firma var vi bekymret for at det nye tilbudet skulle ta fra oss inntekter, men ser at dette er fornuftig fra de pårørendes ståsted, sier Lars Erik Svanholm, daglig leder for Svanholm Gravferd.
TEKST: KJETIL S. GRØNNESTAD • FOTO: ALF BERGIN

På landsbasis kryper kremasjonsprosenten stadig oppover. Samtidig etablerer flere gravplasser tilbud om navna minnelund, som de fleste steder er forbeholdt urnegraver. Per Øyvind Skrede, gravplassjef i Stavanger, tror ikke det er tilbudet om navna minnelund som øker andelen kremasjon som begravelsesform.

– Vi har hatt en jevn vekst i antall kremasjoner i flere år. I fjor passerte andelen Navna minnelund kan gi færre gravminnesalg kremasjoner i Stavanger 41 prosent, men jeg har ikke godt nok grunnlag til å si at det skyldes de navna minnelundene siden vi også tilbyr kistegravlegging der, sier han.

Heller ikke gravplassrådgiver Åse Skrøvset, tror at kremasjonsandelen øker som direkte konsekvens av de navna minnelundene.

– Men hvis den navna minnelunden får god plassering på gravplassen, og har høy kvalitet i utforming og materialbruk, blir den mer attraktiv. Det medfører at flere av de som velger kremasjon og urnenedsettelse, velger gravlegging i navna minnelund, sier hun.

Populært i Trondheim

Populært i Trondheim Trondheim fikk tilbudet om navna minnelund allerede høsten 2008. Fire gravplasser fikk hver sin navna minnelund, hvis design ble utarbeidet av fire kunstnere. Dette kan være årsaken til at erfaringene til Svanholm ser ut til å skille seg ut.

– I prinsippet er det også rimeligere å bruke navna minnelund enn vanlig urnegravsted i Trondheim. Familiene slipper å kjøpe gravminne, og prisen inkluderer gravstell i 20 år, sier Svanholm.

Tilbudet om navna minnelund har ikke ført til de store omveltningene i de daglige rutinene. Hverdagen på begravelsesbyrået går stort sett som før. Unntaket er at informasjonsbehovet har økt. Familiene skal orienteres om regler og avgifter som følger det å velge navna minnelund, kontra ordinær urne- eller kistegrav. Svanholm Gravferd tilbyr skriftlig informasjon til de som velger dette.

Liten betydning

Andre byrå har mindre erfaringer med navna minnelunder. Drammen har hatt navna minnelund på Åssiden kirkegård i flere år, og har nylig etablert navna minnelund på Bragernes. Ifølge Deborah Lindberg Lutnæs, byråleder for Buskerud Begravelsesbyrå, øker kremasjonsandelen, men byrået har ikke merket de store endringene med tanke på navna minelund ennå.

– Selv om flere skulle velge navna minnelund, vil de fleste likevel ha kisteseremoni i forkant av kremasjonen. Tilbudet om navna minnelund har ikke endra våre rutiner, og har ikke hatt stor betydning for vårt daglige arbeid. Jeg tenker det er fint med mulighet for navna minnelund, slik at de pårørende har flere valgmuligheter, sier hun.

Heller ikke i Sandnes, har dette revolusjonert arbeidsdagen.

– Antall bisettelser har vært forholdsvis lav i vårt område, spesielt på Jæren og ute på bygdene, men vi ser en økende tendens til at flere velger kremasjon også her, sier bedemann Brikt Goa i Krogedal Begravelsesbyrå.

Foreløpig finnes det ikke navna minnelunder i Sandnes, men det er planer om å etablere dette. Det eneste Goa ser av fremtidige konsekvenser, er at gravlegging på navna minnelund vil gi dem mindre etterarbeid med gravminnet siden de ikke lenger skal ha navnetilføyelser. Byrået vil heller ikke ha garantiansvar for gravminnet de har solgt.


– I prinsippet er navna minnelund veldig bra, siden mange pårørende sliter med å stelle gravene. Siden dette ikke har kommet skikkelig i gang i Sandnes ennå, har ikke navna minnelund stor betydning for vårt arbeid, sier Brikt Goa, bedemann i Krogedal begravelsesbyrå.

Dekket inn redusert omsetning

På Svanholm Gravferd så de at bekymringen for at de navna minnelundene skulle redusere inntektene, slo til. Selv om den daglige omsetningen stort sett er lik som før, har salget av nye gravminner falt med rundt ti prosent.

– Det betyr at den årlige omsetningen på salget av gravminner, har sunket med cirka 300 000 kroner, sier Svanholm.

Dette har imidlertid ikke ført til nedskjæringer i driften. Dette var en forventet reduksjon som byrået hadde forberedt seg på.

– Vi hadde visst i fem år at de navna minnelundene skulle komme. Derfor fant vi andre inntektsområder og fikk et større varespekter. Blant annet er vi blitt flinkere til å spørre om familiene ønsker hjelp ved urnenedsettelser. Før var vi omtrent aldri med på det, men nå er det flere som ønsker at vi hjelper til. I dag deltar vi på mange urnehøytideligheter med nedsetting i urnegraver, sier han.

Det har også medført økt salg av blomster og dekorasjoner i forbindelse med urnehøytidelighetene. Disse nye tilbudene har dekket inn noe av tapet som fulgte av færre gravminnesalg.

Kundene trenger mer informasjon

I 2015 ble rundt 40 prosent av de døde kremert. I 2016 økte dette til 41 prosent.

Navna minnelunder, der pårørende slipper å kjøpe gravminne og stelle graven, ser ut til å bli mer og mer populært. Det kan bidra til at det blir færre ustelte graver på gravplassene. Siden dette er en forholdsvis ny gravleggingsform, der flere kommuner fortsatt ikke har fått dette tilbudet, tar det tid før folk flest får kjennskap til at navna minnelund er et godt alternativ.

– Her har forvaltningene en jobb å gjøre i forhold til å gi god informasjon, sier Åse Skrøvset.

Gjennom flere år har man i Stavanger opplevd økt kremasjon. Landsgjennomsnittet av kremasjon var i fjor 41%, akkurat det samme som i Stavanger. – Vi har ikke grunnlag til å se at dette skyldes navna minnelunder, sier gravplassjef Per Øyvind Skrede (tv) . De tilbyr også kistegravlegging i forbindelse med navna minnelunder.
Gravplassrådgiver, Åse Skrøvset (th), tror ikke at kremasjonsandelen vil øke som direkte konsekvens av de navna minnelundene.
Først ut i Telemark som miljøsertifisert begravelsesbyrå
MILJØSERTIFISERT: Fra venstre gravferdskonsulent Therese H. Grønvold, eier Jan Alfsen, daglig leder Frid Alfsen og ordfører Hedda Foss Five under overrekkelsen av miljøfyrtårn-diplomet hos Skien begravelsesbyrå.
Først ut i Telemark som miljøsertifisert begravelsesbyrå
SKIEN: Skien begravelsesbyrå er først ut i bransjen i Telemark som Miljøfyrtårn- sertifisert bedrift. Det betyr blant annet at kister, urner og annet som skal i jorda eller ovnen er nedbrytbart, samt at nye bårebiler må tilfredsstille et utslippskrav.
TEKST OG FOTO: ØRNULF HOLEN, TA

Daglig leder i Skien begravelsesbyrå AS, Frid Alfsen, forteller at de også eier Porsgrunn begravelsesbyrå, som også blir sertifisert.

– Det er jo alltid gøy å være først ute. Vi er det første i Telemark, og hittil er vi det femte eller sjette begravelsesbyrået i Norge som blir Miljøfyrtårn-sertifisert, sier Alfsen.

Neste gang de kjøper en ny bårebil, må den tilfredsstille et bestemt utslippskrav.

Varebiler på strøm

– Vi kjører jo ikke så mye, men noe kjøring blir det, og vi har nå kjøpt to varebiler som begge er elbiler. Grunnen til at vi ville bli Miljøfyrtårn-sertifisert er at vi mener det kan være et konkurransefortrinn, og så er det viktig at alle tar sin del. Det meste av sertifiseringskravene hadde vi på plass, vi hadde bare ikke dokumentert det. Kisteleverandøren vår er allerede sertifisert, og alt som skal i jord og ovn skal være nedbrytbart. Mange av kravene ligger allerede i gravferdsloven. At vi er Miljøfyrtårn-sertifisert skal heller ikke bli noe dyrere for kundene, forsikrer Alfsen, som er tredje generasjon i firmaet.

Skien begravelsesbyrå har en historie helt tilbake til 1894 i Skien, da vognmann Jakob Riis og kirketjener Andreas Kullerud innledet et samarbeid, og etter hvert startet de opp sammen. På 1950-tallet kom farfaren til Frid Alfsen til Skien. Han kom inn i firmaet, som han overtok i 1958.

Frid har nå overtatt rollen som daglig leder etter faren Jan Alfsen, som fortsatt er sving i firmaet.

Bestiller på nett i Sverige

For å kunne bli miljøfyrtårn-sertifisert har firmaet måttet gjøre noen investeringer, men Alfsen regner med at det skal lønne seg på sikt. Når det gjelder trender i bransjen, forteller Alfsen at mye har skjedd siden hun startet i familiebedriften for 20 år siden.

– Da hadde vi ikke egen nettside en gang. Nå vil flere ha minnesider på nettet, og via nettsiden vår kan en gjøre noen valg i forbindelse med en begravelse, men så tar vi kontakt etterpå, sier Alfsen.

Hun forteller at i nabolandet Sverige har det blitt flere og flere bestiller alt i forbindelse med en begravelse via nettet, og hun utelukker ikke at den trenden også kan komme til Norge på sikt.

– Mye arbeid

Tirsdag ettermiddag fikk de overrakt det synlige beviset på at de er blitt Miljøfyrtårn- sertifisert. Skiensordfører Hedda Foss Five (Ap) og miljøvernrådgiver Eigil Movik i Skien kommune hadde med seg en stor plakett, som et synlig bevis på at bedriften er sertifisert for tre år. Når den tida er gått, må sertifiseringa fornyes.

– Sertifiseringa henger høyt, og vi vet at det ligger mye arbeid bak. Vi synes det er viktig å gjøre stas på de bedriftene som oppnår denne miljøsertifiseringa, som stiller strenge krav. Det er første gangen jeg deler denne ut til et begravelsesbyrå. Vi må nå de klimamålene vi har satt oss, og dette blir en gevinst for skienssamfunnet, samtidig som jeg håper at også dere merker at dere kan spare på dette, sa Hedda Foss Five under overrekkelsen.

Miljøvernkonsulent Eigil Movik sier at det nå er blitt mange miljøsertifiserte bedrifter i kommunen.

– Jo flere slike besøk vi kan dra på – desto hyggeligere er det å jobbe som miljøvernrådgiver. Jeg vet at det ligger mye arbeid bak dette og vilje til å få dette på plass, sa Movik.

Landsmøte Virke Gravferd

Lillehammer 25.-28. MAI 2017

Landsmøte Virke Gravferd


Torsdag 25. mai

Kl. 18.00
Vi møtes til middag
Kl. 21.00
Konsert Knut Anders Sørum i Utstillingshallen
Åpning av utstillingen

Fredag 26. mai

Kl. 07.00-09.00
Frokost
Kl. 08.30-09.00
Registrering av deltakere til generalforsamling
Kl. 09.00 09.30
Åpning av landsmøtet
v/ Ordfører i Lillehammer Espen Granberg
Kl. 10.00-12-30
Generalforsamling i Virke Gravferd
Kl. 12.30-13.30
Lunsj
Kl. 13.30- 14.30
Tid til sponsorbesøk
Kl. 14.30-16.00
Til oppmuntring og litt ettertanke
v/ Krussedullfilosof Hans Christian Medlien
Kl.16.00-17.00
Tid til sponsorbesøk
Kl. 17.00
Avgang til Maihaugen
Kl. 17.30-22.30
Historisk vandring om Gravferdskikker
– med underholdning og servering
Kl. 23.00-24.00
De siste er nå tilbake på hotellet

Lørdag 27. mai

Kl. 07.00-09.00
Frokost
Kl. 09.00-10.00
Standard for god gravferdsskikk
– Utdatert eller oppdatert?
Per Anders Nordengen
Kl.10.00-10.30
Pause/ utstillingsbesøk
Kl. 10.30-12.00
Paneldebatt om temaet
Kl. 12.00-12.30
Pause/utstillingsbesøk
Kl. 12.30-13.30
Lunsj
Kl. 13.30- 17.00
Til utstilling og fri disposisjon
Kl. 18.30-19.00
Aperitiff
Kl. 19.00-22.30
Festmiddag
Kl. 22.30-02.00
Sang, dans og glede med The Undertakers

Søndag 28. mai

Kl. 08.00-11.00
Frokost - Brunch

Utsjekk og avreise når det passer utover dagen


Deltakeravgift kr 1 850,-*

Hotellpriser:

Enkeltrom kr 1 365,-
Dobbeltrom kr 2 330,-
Tillegg per person for festmiddag kr 540,-
Gjøres opp ved avreise.


For deg som ikke bor på hotellet*:
Dagspris fredag kr 1 300,-
(inkl. lunsj, kaffepauser og utflukt fredag kveld)


Dagspris lørdag kr 1 800,-
(inkl. lunsj, faglig tema, kaffepauser og festmiddag)
* Faktureres fra Virke Gravferd


Spesifikasjon:

For deg som deltar på hele arrangementet (torsdag–søndag):
Deltakeravgift kr 1850,- + hotell tre døgn
(i døgnprisen er fullpensjon og dagpakker inkludert.)
Tillegg for festmiddag kr 540,-.


For deg som kommer på fredag ettermiddag og blir til søndag:
Deltakeravgift kr 1850,- + hotell to døgn
(fullpensjon og dagpakke inkludert)
Tillegg for festmiddag kr 540,-.


For deg som kun deltar lørdag:
(deltakelse hele lørdagen + fest og overnatting til søndag)
Deltakeravgift kr 800,- + hotell ett døgn
Tillegg for festmiddag kr 540,-.


For deg som ikke bor på hotellet, gjelder dagspriser som oppsatt.


Påmelding: www.virke.no/gravferd
Påmeldingsfrist 28.april
Spørsmål kan rettes til: Gunnar Hammersmark
e-post: gh@virke.no
Mobil: 90 18 16 02


HOVEDSPONSORER

;
Utvikling antall døde i 2016
Utvikling antall døde i 2016
Statistikken fra SSB foreligger og viser at det døde total 40.726 personer i fjor. Det er ett dødsfall mindre enn 2015, men det er store lokale forskjeller når tallene brytes ned på fylke og i den enkelte kommune.

Det er Buskerud fylke som har størst prosentvis nedgang, -4,6%, i antall døde i fjor sammenlignet med 2015, mens Hedmark har størst økning, +2,9%.

VEKST I ANTALL DØDE PER FYLKE Veksten i 2016 var på 0,0% i Norge totalt.

Møtekalender 2017
Møtekalender 2017